Skip to Content

Frèyja og Tuborg

Jeg tenkte å fortelle litt om mine kaniners liv, i huset. For det er der de bor, inne i huset sammen med meg og mine venninner. De går ikke fullstendig løse, da mine samboere ikke synes det er nødvendig med avgnagde ledninger og beskjedne, flekkvise lortkuler. For det blir slikt hver gang mine kaniner får ett nytt område eller jeg må ommøblere området deres.

Dette gir seg relativt raskt, men det virker som om de instinktivt bare MÅ bæsje litt på den nye plassen liksom for å markere sin tilstedeværelse. Og denne kombinasjonen mellom ikke fullt så engasjerte samboere og ikke fullt så engasjerte kaniner er ikke gunstig i det lange løp. Når jeg flytter inn i mitt eget hus skal de få gå løse i hele huset, men det blir noen år til.

I stedet for at jeg snakker for kaninene mine tenkte jeg at de skulle få fortelle litt selv, da de åpenbart vet best. Før de begynner kan jeg jo bare si at jeg ikke har mer eller mindre enn to kaniner, en hunn og en hann. Resten får de fortelle selv. Etter litt diskusjon frem og tilbake er det Frèyja som begynner seansen. En kanskje litt for selvopptatt og kvalitetsbevisst kaninfrøken.

Jeg vil gjerne starte med å fortelle litt om meg selv. Jeg er supersøt og snart ca. 1 år. Jeg vet selvfølgelig nøyaktig hvor gammel jeg er, jeg er jo ikke født i går heller! Men det vet ikke mamma, dett eneste hun vet er at da jeg ble kjøpt på dyrebutikken den 3. september i 2007 var jeg ca. 4 mnd. Jeg synes kanskje ikke det er nødvendig at hun skal vite mer enn det, en dames alder er en dames business bruker nå jeg å si.

Mine foreldre var ikke av like rase, så jeg er en herlig blanding av hermelin og løvehode. Jeg har en pen manke med lang pels rundt hele hodet, og begynner å få kinnskjegg.. Det vet jeg ikke om jeg liker noe særlig, men jeg har hørt at mamma sier jeg er pen. Mamma håper at kinnskjegget mitt blir kjempelangt, akkurat som Lulu på kaninforumet sitt. Jeg har fått se bilde av Lulu, og etter det synes jeg ikke at det er så ille med litt skjegg allikevel..

Jeg heter Frèyja og jeg har en kompis som heter Tuborg. Eller kompis og kompis, han bor i hulen over meg, i sovehulen til mamma. Mamma snakker mye om ham, Tuborg ditt og Tuborg datt. Hun bruker ofte å si til maken sin; ”Åååh! Jeg gleder meg sånn til Tuborg og Frèyja kan møtes”. Yeah right.. Hvorfor skal vi det? Han er sikkert en sånn type som tror at han skal bestemme ALT, skeptisk!

Jeg er jente forresten, i tilfelle navnet mitt ikke avslørte meg. Tuborg bodde her nede før, men mamma syntes så synd i ham når han måtte være i bur hele dagen at hun like greit flyttet ham en hule opp. Der sier hun at han har mye plass, og ikke sjelden hører jeg at han spinner rundt på gulvet der oppe.

Jeg bor nede på bakkenivå, på et stort område med masse grønne gjerder rundt. Mamma bygde det til meg slik at jeg skulle få mer plass etter kastreringen min. Jeg vet ikke hva kastrering er eller betyr, men mamma sier at både jeg og Tuborg er kastrert. Jeg mistenker henne å ha vært ruset på papaya-drops i gjerningsøyeblikket, for det var en gjerning. En kjip en.

Innhegningen min er veldig fin, mamma endret den sist for en uke siden. Da fikk jeg ett sted jeg kunne ha oversikt fra, og det synes jeg er supert. Når du ser på meg så ser du kanskje at jeg ikke er så stor, men gjett om jeg trenger mye plass. Jeg skulle helst hatt verden for mine føtter, men synes området mitt i grunn er helt passelig. Her kan jeg springe som en gal, og hoppe himmelhøyt om jeg vil.

Mamma har kontor inne på rommet hvor området mitt er, så hun sitter ofte og ser på meg. Det synes jeg er helt greit. Dessuten har jeg en god kompis, en leopard mamma puttet oppi sist hun ommøblerte. Den er oransje, svart og gul, og heeelt tam! Jeg bruker å sitte oppå leoparden å grave og bite litt i ham. Han synes ikke det er vondt, og jeg kan stort sett gjøre hva jeg vil med ham. Han blir aldri sint, tror kanskje han er litt redd meg faktisk. Han ligger heeelt stille, og tør ikke røre seg når jeg er i nærheten. Man skulle nesten tro den var død.

Det jeg liker aller best med innhegningen min er i midlertidig alle krinklene og krokene jeg kan utforske. Det synes kanskje ikke så godt på dette bildet men det er mye for meg å finne på oppi her, jeg liker best å sitte så høyt som mulig og bare skue utover den svære hulen vår. Den er virkelig enorm og jeg har hørt at mamma og de andre kaller den for ”dyrerommet”. I samme hule bor også tre andre dyr nå, to pelsdotter (marsvin red.) og en annen kanin. De er mammas venninner/samboere sine.

Kaninen er en skikkelig sjarmør og prøver hele tiden å imponere meg, mamma sier at det er fordi han ikke er kastrert. Heldiggrisen, jeg tror jeg skal advare ham mot å la eieren få snusen på papayadrops. Han er ganske fin, mamma kaller ham Fido. Vi bruker å sitte og se på hverandre fra hvert vårt område, leeenge.

Tuborg bruker å bli sjalu, men det trenger jeg ikke bekymre meg for så lenge han ikke er her. Jeg har i all fall ikke tenkt til å si at vi møttes her en dag, selv om det var koselig. Jeg fikk mye kos, og vi snakket litt. Jeg er glad Tuborg har fått sin egen hule, og for at mamma har lovet oss at vi aldri skal sitte i bur lengre, jeg har det mye bedre nå som jeg kan gjøre hva jeg vil når jeg vil."

Da er det søte Tuborgs tur, en meget sta og bestemt herrekanin på snart 2 år.

"Så sier mamma at det er min tur da.. Jeg heter Tuborg, og er en renraset dvergvedderhann. Jeg har bodd hos min nye mamma i snart 2 måneder og mye har skjedd på denne tiden. Jeg har blitt kastrert, og etter det har jeg fått en indre trang til å kun tisse og bæsje i doen min. Det synes mamma er supert, og jeg får mye ros for det. For 14 dager siden flyttet jeg opp en hule, så nå bor jeg i sovehulen til mamma. Her inne er det kjempestort, og jeg simpelthen elsker den nyervervede friheten.

Jeg har allerede funnet meg ett favorittsted, innerst under redet til mamma. Det er det ingen rever eller eventuelle andre rovdyr som har sjans til å få tak i meg, til og med ikke mamma! Mamma prøvde å hindre meg i å være under der en gang, men fikk fort dårlig samvittighet da hun så hvor skvetten jeg ble når jeg ikke hadde noen steder å løpe om det kom rev. Så nå er jeg back in business.

Jeg har en venninne, eller venninne og venninne.. Hun bor i etasjen under meg, mamma bruker å snakke om henne med maken sin når de skal sove. Frèyja ditt og Frèyja datt, hva med meg da?? Jeg tror det er meningen at jeg og Frèyja snart skal møtes og bli venner, men det skal vi nå se på. Så lenge Frèyja vet sin plass i huleholdningen er det ikke meg i mot, men om hun begynner å krangle om sjefsrollen kan jeg bare med en gang fastslå at det blir problemer.. Mamma argumenterer med at vi kan holde hverandre med selskap og få mer plass. Jeg har da nok av plass.


Jeg er veldig glad for at jeg får være løs, jeg har en egen ball. Den er magisk, når jeg ruller på den med nesen kommer det pellets ut. Fantastisk eller hva? Jeg har min egen do, og der har jeg også matskapet stående. Når mamma ikke er hjemme hopper jeg litt i sengen, og det får jeg lov til. Helt sant.

Jeg kan ligge hvor jeg vil, og jeg har mange steder å velge mellom avhengig av dagsformen. Om jeg er sliten å vil sover legger jeg meg under mammas rede, om jeg bare skal hvile litt legger jeg meg gjerne midt på gulvet o.s.v. Jeg kan bestemme heeelt selv. Om kvelden blir jeg rastløs, det kiler i beina, og da raser jeg av gårde langs gulvet. Under sengen, opp i sengen og ned igjen. Helt gal blir jeg, og jeg stopper ikke før jeg er helt utslitt. Om jeg er i riktig god form ødelegger jeg gjerne en pappeske eller to. Nå sier mamma at det er nok, og at jeg må runde av.

For å summere kan jeg jo bare si at jeg håper alle kaniner er like heldige som meg, og slipper å sitte i bur. Man blir så rastløs av det, sant? Det kiler i beina, men man har ingen steder å løpe for da krasjer man etter 2 sekunder. Og det er som regel ikke høyt nok til å sprelle og hoppe litt heller.

Man kan heller ikke bestemme så mye selv om hvor man skal være eller ikke være for den saks skyld, og det er kjipt. Det er mye bedre å bestemme selv hva man skal bruke dagen sin til, og ha muligheten til å gjøre ting uten å spørre om lov fra mamma. Det skal ikke så mye organisering til for at jeg skal være trygg i sovehulen til mamma. Hun har bare gjemt unna alle ledninger. Det er det eneste hun har gjort. Enkelt hva? Hasta la Vista baby.



Som Frèyja sier har jeg dyrt og hellig lovet å aldri sette dem i bur mer. Etter at jeg har hatt dem løse såpass lenge og sett hvor mye det gir dem og meg er jeg helt overbevisst om at burene er long gone. Avslutningsvis vil jeg bare si at selv om Frèyja synes det var kjipt å bli kastrert er dette nødvendig når du skal sette to kaniner sammen, samt at det er vitenskaplig bevist at det reduserer risikoen for kreft hos hunnkaniner.



Vennlige hodeklapp fra,

Malin, Frèyja og Tuborg