Skip to Content

Luffy

Kaninen min er 4 mnd nå. Jeg har hatt han i 3 mnd, 3 helt fantastiske måneder. Han heter Luffy og er en svart blanding mellom løvehode og dvergvedder. Jeg har opplevd og lært meg masse om ham på denne tiden.

Luffy bor i et bur i gangen. Han løper rundt i huset på dagtid, men siden vi ikke har et helt kaninsikkert hus, så må han være i buret om nettene. Jeg har sikret alt av ledninger og andre farlige steder i huset, men enda så klarer jeg ikke å få ting helt kaninsikkert. Finner han ofte på de merkeligste steder, hvor jeg ikke engang hadde tenkt på å sikre. Da får jeg fort en klump i halsen av og for eksempel vite at han nettopp har kost seg i ledningskaoset under stereobenken.

Luffy gnager heldigvis ikke mye på møbler og andre ting han finner, med mindre han er veldig sulten da. Men jeg er flink til å mate ham, og han er et skikkelig matvrak! Spiser oss ut av huset. Og når han spiser mye, lorter han mye. Luffy er ganske renslig av seg. Han tisser i kassa si, og lorter mesteparten der også. Men han legger fra seg noen lortekuler både her og der, så vi må støtt gå rundt med feiebrett og få vekk kulene så vi ikke tråkker på dem. Vi må ca. 2 ganger i uka vaske og skifte strø i buret hans. Da skal Luffy absolutt inn i buret fordi han er redd for å gå glipp av noe. Han blir helt paranoid og gjør det vanskeligere men også morsommere for meg å gjøre rent. Og når vi er ferdig med å vaske så skjønner han ingenting når han går inn i det rene buret. Det var jo ikke dette stedet jeg forlot før du vasket?

Luffy skal absolutt henge i beina på oss, han er skikkelig selskapssyk. Vi er en travel familie med 3 barn, 2 som går i barnehagen, og en mor og far som jobber. Det er da mest liv inne på kjøkkenet, og da er Luffy alltid inne hos oss. Han fungerer som en støvsuger, hvor han suger opp alt av matrester som havner på gulvet, og det er jo like greit, men vi må passe på at han ikke suger til seg noe farlig, da det fort kan bli en tur til dyrlegen.

Luffy er alltid på oppdagelsesferd, og lyder av ting som ramler i bakken og kanin som sklir bortover parketten er ikke ukjent i huset vårt. Han hopper fra sofa til sofa, fra bord til bord og gjør feilberegnede kaninstunts som ender i små fall. Han har alltid noe å gjøre og finner alltid på noe tullball i farta. Luffy er veldig leken. Han kan finne på å tulle med gardinene i flere timer, eller bruke hele dagen på å finne ut meningen med en pappeske. Jeg leker ofte også mye med hans selv. Da erter jeg ham slik at han ikke skjønner noen ting.
















Vi har også funnet ut at han er en angrepskanin. Liker ikke at andre driver med tingene hans, da hopper han på oss og vi skvetter noe skikkelig. Eller viss vi kommer når han ikke er helt forberedt, da er han offensiv og angriper i stedet for å stikke av. Det er nesten så vi må sette et skilt på inngangsdøra der det står ”Beware of the bunny” for folk som er uvitende om at det bor en angrepskanin på den andre siden av døren. Er egentlig bare morsomt når han er som han er, altså ikke en helt alminnelig kanin. Men selv om han er en angrepskanin så er han utrolig kosete.

Han elsker kos fra hver og en. Med en gang vi begynner å kose med ham, legger han seg på magen og ruller seg rundt på ryggen. Da kan han ligge der i evigheter og bare kose. Det er i slike stunder jeg blir glad for at jeg har kanin. Et lite vakkert vesen som gir liv i tilværelsen og holder deg med selskap. Ofte tar jeg med Luffy oppi i senga for å kose, eller for å holde meg med selskap når jeg ser på film.

Det er gambling å ta ham med i senga, da jeg ikke er helt trygg på om han plutselig kan finne på å tisse. Om han vil hvile så finner han seg et mørkt trangt sted. Noen ganger finner vi ham inni vinhylla og vi finner ham ofte helst liggende under stuebordet, det er hans private hvilested. Da vil han helst ligge i fred, og ikke bli forstyrret av noen.
















Cirka en gang daglig, tar jeg han med på en kort tur ut. Da blir det full fart, og han løper av gårde fordi det er så mye å snuse på, og jeg som holder båndet må så klart løpe etter. Blir et komisk syn for de som ser på, for jeg ramler flere ganger. Når Luffy er ute er det som om friheten har kommet til ham. Er nesten så han svever over plenen. Morsomt å se hvor glad han blir, og det gir meg en god følelse.

Det å få innekanin har forandret livet mitt ganske mye, men ikke på den negative måten, tvert imot. Han har satt lys på tilværelsen min og gitt meg både gode og dårlige minner. Jeg ble fort vant til å ha ham i huset.

Han ble mer og mer aktiv jo eldre han ble, og nå er han en ramp av første klasse. Grunnen til at jeg fikk kanin, er fordi jeg er syk. Jeg har slitet med ME, altså kronisk utmattelsessyndrom i et halvt år nå. Jeg er ung og drev masse med idrett før jeg ble syk. Nå sitter jeg veldig mye alene hjemme. Det hjalp masse på humøret mitt å få en kanin. Jeg følte at jeg fikk noe å gjøre, og noen å være sammen med.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ham, og jeg vil nok aldri klare å gi ham fra meg. Siden han er innekanin, har jeg utviklet et tett forhold til ham. Han er grei å ha når jeg har mine nedturer, da han kommer bort til meg og vil kose. Jeg anbefaler sterkt for personer med kroniske sykdommer å skaffe seg kanin eller andre dyr. Kaniner passer også for alle som er villig til å ta seg av dyret.

Ønsker dere lykke til fra både meg og Luffy!

Mvh. Tina & Luffy