Skip to Content

Ruffen og Milla


Vi er to studenter som deler husrom med to søte små kaniner (begge kastrerte). Guttekaninen (nedoverører) heter Ruffen og er 2 ½ år, og jentekaninen (oppoverører) heter Milla og er ½ år. De har kaninbasen sin på kjøkkenet i en bokhylle, men bruker også resten av gangen og badet i tillegg til kjøkkenet.

Jeg har hatt kaniner lenge, og alltid hatt kaniner inne, hovedsakelig om vinteren tidligere. Det var først etter at jeg begynte å ha kaninene mer løs som et familiemedlem på lik linje med for eksempel en katt at det gikk opp for meg hvor mye selskap det er i disse små kroppene. – På godt og vondt.

For det er ikke bare fryd og gammen med innekaniner som hopper og spretter på alle tenkelige og utenkelige steder. Det må mye kaninsikring til før man kan slippe kaninene løs inne. For å ta noen eksempler har begge kaninene (ene kaninen etter at vi tilsynelatende allerede hadde kaninsikret) klart å komme seg bak kjøkkeninnredninger, og Milla har både tatt knekken på vannforsyningen til vaskemaskinen og et head set i løpet av det halve året hun har bodd her.














Men alt tatt i betraktning er det utenkelig å gå tilbake til sammensetningen kanin + bur. Personligheten deres kommer bedre frem uten bur og de blir tryggere på oss og morsommere å observere og samhandle med. Ruffen som er sjefen i forholdet, er en sosial kosegris som er ganske laid back, men kan være skvetten dersom han møter ukjente mennesker eller hører ukjente eller høye lyder. Milla er supersosial og ytterst uredd, hun er ikke like kosete som Ruffen fordi hun er så utålmodig og er høyt og lavt på samme tid. Hun kan også være ganske så frekk, både overfor oss og stakkars Ruffen.

Ruffen kan ligge i timevis på gulvet og nyte styrk og klapp. Han er en rettferdig og tålmodig sjef overfor Milla, men har ikke den store roen over seg når det kommer til kosten.

Han kan gjerne sitte oppi dokassen og vente på at den store, farlige kosten nærmer seg, før han bykser ut på gulvet og angriper med tenner, klør og grynt. Han er med andre ord ikke til særlig stor hjelp under husarbeidet.

Milla er en skikkelig ertekrok, som napper Ruffen i rompa helt til hun får kos og vask. Milla liker seg i høyden, i motsetning til Ruffen. Hun hopper opp på stoler, og i vinduskarmer, men favoritten er sofaen. Her kan hun hoppe videre opp på sofaryggen eller andre rygger etter eget ønske. Det er viktig å ha oversikt over omgivelsene sine, synes Milla. Hun er også den som er mest uredd av de to, og hun blir fort venner med alle som kommer på besøk. Alle blir sjarmert i senk av denne lille tøffingen.












Det beste tidspunktet i vårt (kanin)hjem er på kvelden når kaninene som regel er i stuen med oss. Her har vi lagt ut tepper til dem så de skal få ordentlig fotfeste. Da raser de rundt i vill lykkerus. – Opp og ned i sofaen, inn og ut av stuen. De kræsjer i hverandre og vi kan høre dem spinne bortover gulvet ute i gangen og tilbake. De hopper og spreller, vrir seg i luften og bykser med hodet. Det er disse øyeblikkene alene som uten tvil veier opp for alle materielle skader, det dette som minner meg på hvorfor jeg aldri vil ha kaniner i bur igjen.